TEST: Hvor avhengig er du?

Egenomsorg. Det er en øvelse jeg minner meg selv om. Hver. Eneste. Dag.

Gjennom oppveksten ble jeg nemlig veldig flink til én ting: Å ta hensyn til andre.

Å bli kjent med «egne behov» og «egenomsorg», var fremmedord ingen hadde lært meg. Å be om hjelp var ikke på kartet en gang.

Allerede tidlig i barndommen fant jeg mine egne måter å ta vare på meg selv på. Jeg skrev dagbok. Drømte meg vekk. Og fantaserte om et lykkelig liv. Et annet sted.

Jeg var heller ikke veldig gammel da jeg oppdaget at jeg kunne trøste meg med mat. Det trengte ikke å være salt eller søtt. Det kunne gjerne være fett. Sukker var alltid godt. Men mel gjorde faktisk samme nytten. Det aller beste var selvsagt en kombo av alle de nevnte: Salt, sukker, mel og fett.

Med jevne mellomrom kom jeg hjem fra skolen og surret sammen en røre av mel, sukker og smør. Uten den minste plan å bake, steke eller koke noe. Og så spise jeg i smug. Alene. I ensomhet.

Jeg ville bare ha det. Så fort som mulig. Uten at noen måtte få vite om det.

Dette «trikset» tok jeg med meg langt inn i voksenlivet. Når jeg kjente at jeg trengte litt trøst, fant jeg frem til maten som kunne gi meg det jeg ville. Det kunne være rå kakedeig. Hvis jeg var alene. Eller store mengder pasta, pizza eller hvetebakst, hvis jeg var i selskap med andre. Det var som om den melete maten ga meg et øyeblikks pause fra følelsene, enten de var lette eller tunge.

Senere fant jeg andre «sentralstimulerende midler», som gjorde noe av samme nytten. Koffein, nikotin og alkohol. De hadde en liknende effekt. Et øyeblikks ro. En pause fra følelsene, tankene og det negative selvsnakket, som aldri stoppet inni hodet mitt.

For tre år siden hørte jeg for første gang et annet menneske sett ord på alt dette. For første gang hørte jeg noen andre beskrive alt det skamfulle jeg bar på. Den kvinnen het Susan Peirce Thompson. Hun dukket plutselig opp i Facebook-feeden min en septemberkveld i 2015. Det møtet skulle endre livet mitt for alltid.

Hun var også den aller første som fortalte meg at sukker og mel er «dop», som hos enkelte mennesker trigger avhengighet. «Det kommer an på hvor susceptible du er», forklarte hun på engelsk. Jeg visste ikke hva ordet betydde, og Google Translate hadde ingen god oversettelse. Senere har jeg funnet ut at faguttrykket som norske psykologer bruker, er mottakelig.

Kort fortalt kan vi si at det Susan kaller susceptibility score sier noe om hvor disponert du er for å utvikle avhengighet.

Det viser seg nemlig at ikke alle er like. Ifølge Susan Peirce Thompson, som er doktor i psykologi, er cirka en tredjedel av befolkningen spesielt sårbar overfor enkelte matvarer, det vil si sukker og mel. At jeg er i denne kategorien, er det ingen tvil om. Nærmere tredve år med overvekt, smugspising og en evig kamp mot kiloene er bevis nok. Jeg trenger strengt tatt ikke å teste meg selv for å vite at det er sant.

Likevel ble jeg veldig nysgjerrig, da jeg fikk vite at Susan hadde utviklet en test, der jeg faktisk kunne få en fasit på hvor mottakelig jeg er.

KLIKK HER for å teste deg selv!
(OBS! Testen finnes kun på engelsk.)

Den såkalte Susceptibility Test, som på norsk kan oversettes med «avhengighetstesten», gir deg en score på mellom 1 og 10. Jo høyere score, desto større sannsynlighet for at du har opplevd en uimotståelig trang til å spise enkelte matvarer.

Er du nysgjerrig på å finne ut hva slags score du får? I så fall kan du ta testen her: www.spisdegfri.no/test

Testen finnes kun på engelsk, og du må oppgi din e-postadresse for å få tilsendt resultatet. Da vil du også bli lagt til Susans nyhetsbrev. Vit at du når som helst kan melde deg av hennes utsendelser ved å klikke på «unsubscribe» nederst i hennes e-poster. Det samme gjelder for øvrig for e-postene jeg sender deg. Alt du trenger å gjøre er å klikke på «unsubscribe» helt nederst i denne e-posten.

Hvis du ikke er så stødig i engelsk, trenger du ikke å fortvile. Du kan nemlig finne ut hvilken kategori du tilhører – lav, middels eller høy mottakelighet – ved å lese kapittel 4 i boken Spis deg fri.

Dersom du ikke har lest boken ennå, kan du låne den gratis på ditt nærmeste bibliotek, bestille den i din nærmeste bokhandel eller klikke her for å kjøpe boken hos Adlibris og få den sendt hjem i posten.

Takket være kunnskapen Susan Peirce Thompson delte med meg den septemberkvelden i 2015, fant jeg oppskriften på et lettere liv. Denne kunnskapen er jeg stolt av å dele med deg i flere kanaler: I boken Spis deg fri, som Susan har skrevet og som jeg har gitt ut i Norge. I tillegg skriver jeg altså dette ukentlige nyhetsbrevet, jeg blogger og har LIVE-sending på Facebook hver onsdag kl. 13.

Dagens LIVE-sending, som i sin helhet skulle handle om egenomsorg, gikk dessverre ikke helt som planlagt grunnet ustabilt nett. Trøsten ble at jeg gjorde så godt jeg kunne. Det er bra nok.

Du kan se opptak av LIVE-sendingen her:

KLIKK HER for å se LIVE-sendingen!

Denne uken er jeg altså i Marokko. Etter at jeg sluttet å søke trøst i maten, har jeg nemlig funnet andre strategier for å ta vare på meg selv. Å være på en yogaretreat i Marrakesh er en del av dette arbeidet. Det var bakteppet for dagens LIVE-sending, hvor tanken var å fortelle om hvordan jeg tar vare på meg selv i hverdagen. Det viste seg ganske vanskelig å få til på en hakkete wifi-linje.

Jeg håper likevel at LIVE-sendingen kan inspirere deg til å ta vare på deg selv. På en sunn måte. En dag om gangen.

Neste uke er jeg tilbake i Oslo. Da krysser jeg fingrene for at teknikken funger bedre. Hvis du har noen ønsker om temaer jeg skal ta opp, eller innspill til dagens tema, vil jeg gjerne høre fra deg. Se opptak av LIVE-sendingen og legg igjen dine kommentarer, eller send en e-post til support@spisdegfri.no.

Vi sees!
Beste hilsen Irina

🎈Gode nyheter er skapt for å deles, så del gjerne denne bloggen videre! 🎈

Del dette innlegget

Share on facebook
Share on email
Share on twitter
Scroll to Top