Den dagen jeg drepte Eminem…

Jeg har gjort mange feil i mitt liv. Jeg gjør fortsatt feil. Stadig vekk. Og jeg vet at jeg kommer til å gjøre feil i fremtiden.

Noen tabber er mer synlige enn andre. Det er denne historien et eksempel på:

Fredag 15. desember 2000 er jeg på jobb på Nøstet i Bergen. Jeg er 24 år gammel og har nettopp fått jobb som vaktsjef på TV2.no-desken. Dette er min andre uke på jobb. La meg legge til at det er drømmejobben for en «ung og lovende» journalistspire.

Klokken nærmer seg 21. De fleste journalistene har gått hjem. Nå er vi bare noen få igjen på jobb.

Ved siden av vaktsjef Øyvind på TV-desken sitter programleder Morten Sandøy. Han er nysminket og klar. Om få minutter skal han gå i studio og lede kveldens siste nyhetssending. Jeg sitter et par pulter bortenfor, like ved Kjetil, som her på kveldsvakt i nyhetsredaksjonen.

Morten samler sammen papirene sine og går ned i studio. Vignetten begynner å snurre over skjermen sekunder senere. «Velkommen til 21-nyhetene», proklamerer Morten. Nå gjelder det bare å overvåke nyhetsbyråene en siste gang, før jeg kan pakke sammen og gå hjem.

Og så – minutter etter at 21-sendingen har begynt – kommer det inn et tips på nyhetsmailen. Det er «Breaking News» fra CNN. I hastemeldingen fra den amerikanske tv-giganten står det at Eminem er død.

«Åh, herregud!» roper jeg ut over desken: «Eminem er død!!»

«Hvem er det som melder det?» roper vaktsjef.

«CNN!!!» svarer jeg.

Det er stikkordet vi trenger for å skjønne alvoret. Dette er en stor nyhet. Dette er virkelig stort.

Eminem er mannen som for kort tid siden gjorde rent bord under MTV Awards. Han er på toppen av sin karriere, med en stor fanskare i Norge. Og nå er han altså død. 26 år gammel. Omkommet i en bilulykke, ifølge CNN.

«Jeg legger inn en hast til Morten», roper vaktsjefen. Han får varslet programlederen idet videobåndet med neste nyhetsinnslag begynner.

Journalist Kjetil løper inn på arkivet og finner frem de ferskeste bildene som finnes av den amerikanse artisten. Klipper sammen en sak i rekordfart, skriver inn saken i manuset til Morten og løper ned i studio med teipen.

Sekunder senere kringkastes den oppsiktsvekkende nyheten til det norske folk: «Og vi har akkurat fått melding om at rapperen Marshall Matters, med artistnavnet Eminem, er død», sier Morten Sandøy.

Han leser den 25 sekunders lange bulletinmeldinge mens arkivbildene av rapperen ruller over skjermen.

Det en en stor nyhet. Det var på hengende håret av fikk den med i kveldens siste sending. Dette er noe alle kommer til å snakke om. Og vi var først. Takket være mitt årvåkne blikk.

Det var bare én hake ved denne historien. Eminem var ikke død. Nyheten var falsk. Morten Sandøy hadde akkurat kringkastet «fake news». TV2 var blitt lurt.

Jeg var blitt lurt av. Kilden var en falsk CNN-side. Det føltes som om jeg hadde strøket i den mest banale formen for kildekritikk. Jeg hadde ikke sjekket kilden godt nok. Jeg hadde gjort en feil.

Jeg husker fremdeles den ubehagelige varmen som spredde seg opp over halsen og dekket hele ansiktet da jeg innså brøleren jeg hadde begått. Ikke bare hadde jeg gjort en feil. Jeg VAR feil. Hele meg var mislykket. Føltes det som.

Nå var det ingenting jeg kunne gjøre. Skaden var skjedd. Jeg hadde ikke gjort jobben min godt nok. Det hadde gått litt for fort…

I et lite øyeblikk fryktet jeg at Eminens «død» skulle sette punktum for min journalistiske karriere. Før den egentlig hadde begynt. Men det ble ikke sånn. Eminen levde i beste velgående. Det kunne jeg også fortsette å gjøre.

Joda. Det ble selvsagt et oppvaskmøte. Jeg fikk en saftig skrape. I egoet. Men for å gjøre en lang historie veldig kort, var det ingen som kjeftet. Ingen som truet med å gi meg sparken. Ingen som mente at jeg udugelig. Ledelsen hadde fortsatt tiltro til meg som journalist og leder. De forsto at det som hadde skjedd, var en menneskelig feil. Noe de aller fleste før eller senere vil gjøre. Nyhetsredaktøren visste også at jeg kom til å lære av denne feilen. Mest sannsynlig ville jeg aldri gjøre noe liknende igjen.

Når jeg senere i livet har gjort tabber og feil og brølere har jeg ofte tenkt: «Heldigvis er det ingen som har dødd!»

I den store sammenhengen er nemlig feilene vi gjør bagateller. A Piss in Mississippi, som amerikanerne sier. En dråpe i havet. En fis i vinden. Det spiller egentlig ingen rolle.

Ofte er det forbausende få som bryr seg om at du har gjort feil. Av og til er det ingen som legger merke til det. For alle gjør feil. Hele tiden.

Det som derimot spiller en rolle, er hva vi lærer av våre feil. Jeg vet veldig godt hva jeg lærte den desemberkvelden for 17 år siden.

Minuttene på TV2-desken og oppvasken som fulgte i timene og dagene etterpå, ble avgjørende øyeblikk for meg. Ikke bare i min journalistiske karriere, men også for mitt syn på meg selv og hvilke krav jeg stiller til meg selv.

Selvsagt lærte jeg en viktig lekse i forhold til kildekritikk. Jeg fikk en påminnelse om at det ikke hjelper å være først ute med en nyhet, hvis det du rapporterer ikke er sant.

Det som var enda viktigere er at jeg fikk en påminnelse om at jeg må ha mot til å feile, hvis jeg skal ta meg på nye oppgaver. Jeg må tørre å reise meg opp igjen når jeg snubler, og prøve på nytt, hvis ikke kommer jeg aldri til å oppleve mestring.

Jeg må ha mot til å tåle usikkerhet og motgang, hvis ikke vil jeg være fanget i min egen komfortsone. Å bli værende der hvor ting føles komfortabelt kan nemlig bli ganske trang og kjedelig i lengden, selv om det måtte være aldri så trygt.

Faktisk kommer mye av det jeg kan og vet og tror på, som en direkte følge av feilene jeg har gjort. Enten det skjedde på direktesendt TV i beste sendetid, eller på privaten, hvor ingen engang la merke til hva som egentlig skjedde.

Hva er så grunnen til at jeg skriver alt dette i kveld? Hva har dette med saken å gjøre?

For meg er Spis deg fri og Bright Line Eating tett forbundet med det å våge å feile. Når vi gjør noe vi aldri har gjort før, når vi forsøker å endre grunnleggende vaner og rutiner i våre liv, må vi nemlig være forberedt på at vi ikke kommer til å få det til fra første stund. Vi kommer til å feile. Vi må ha mot til å gjøre vår egen research. Snuble og famle. Reise oss igjen. Prøve på nytt. Og kanskje blir det aldri «helt perfekt». Sånn er det bare. Det er også helt greit.

Så lenge vi lærer av våre feil og tar med oss lærdommen som alle disse erfaringene gir oss, har vi ikke gjort noe galt. Vi har bare våget. Vokst. Utviklet oss.

Ja, kanskje har det vært ubehaglig. Kanskje har vi rødmet underveis, og ønsket at en avgrunn under oss kunne ha åpnet seg, i stedet for at feilene våre skal bli avdekket. Denslags følelser hører med når vi gjør en tabbe.

Det er likevel ikke farlig. Det er sjelden noen dør av feilene vi gjør. Den skammen vi påfører oss selv etter å ha gjort en brøler er ofte den verste straffen vi utsettes for.

Derfor synes jeg vi kan bli flinkere til å heie på hverandre. Gi hverandre trampeklapp når noen våger noe de aldri har gjort før. Tilby en High Five når noen har tatt sats og snublet. Det er nemlig innsatsen som fortjener applaus, uavhengig av resultatet.

Selv kan jeg bli enda flinkere til å gi meg selv kred når jeg feiler. For jeg vet et disse eraringene aldri er bortkastet. Jeg våger å vokse. Og det er jeg stolt av.

* * *
Denne uken har jeg ikke et spørsmål, men en tilbakemelding jeg vil dele med dere. Avsenderen er en lege i Akerhus. Av hensyn til vedkommendes praksis, har han bedt om å være anonym, men han har gitt meg tillatelse til å dele dette. Han skriver:

«Jeg fikk introkurset som en gave da jeg kjøpte boken. Jeg må si jeg er imponert. Jeg er indremedisiner og lege, og har selv slitt med vekten siden jeg var ung. Jeg har gått opp og ned som en jo-jo i tretti år. Jeg har prøvd nesten alle tenkelige og utenkelige opplegg, og de har holdt bare en kort tid, så har jeg vært minst like tung igjen. Jeg leste med stor interesse den vitenskapelige bakgrunnen for opplegget, og det fremstår som solid begrunnet.

Det siste opplegget jeg prøvde før Spis Deg Fri var Berit Nordstrands opplegg. Med det klarte jeg å gå ned omtrent 5-6 kg. Jeg var på rett spor. Hennes opplegg er ikke så forskjellig; hun angriper sukker og fint hvetemel, men går god for grove speltprodukter. Hun hevder også at man kan innta naturlig sukker som lønnesirup og honning i begrensede mengder. Dessuten har hun flere måltider. Dette var ikke radikalt nok for meg, og jeg sluttet å gå ned og begynte å gå opp igjen.

Men noe helt annerledes skjedde i kroppen min da jeg gikk i gang med Spis Deg Fri. På knappe 3 måneder har jeg mistet minst 15 kg, det er nesten for utrolig til å være sant. Jeg er nå normalvektig med BMI på 24, for første gang på 30 år. Og jeg har ingen craving, ingen behov for sukker eller fint mel i livet mitt. Jeg spiser 3 måltider per dag, og klarer meg godt uten å bli sulten. Jeg er spent på om det kommer til å fortsette slik, men studiene Susan har gjort med pasienter over 3 år tyder på at over 80 % klarer det, og jeg håper å bli blant disse. Dette er noe jeg virkelig vil anbefale til pasientene mine.»

* * *
Hvis du har lest forordet til boken Spis deg fri, vil du vite at jeg har et hårete mål: Min visjon er å endre Helse-Norge! Intet mindre. Derfor betyr det så uendelig mye for meg når jeg får tilbakemeldinger som dette.

Jeg tror at vi som enkeltmennesker har muligheten til å påvirke alle som står rundt oss, når andre ser hvilke endringer vi gjør i vårt eget liv og effektene det gir. Samtidig vet jeg at fagfolk, og leger spesielt, har enda større påvirkningskraft enn andre enkeltindivid, fordi de blir oppsøkt av mennesker som faktisk trenger hjelp og er på jakt etter en løsning.

Når denne legen skriver at han vil anbefale denne metoden til sine pasienter, tenker jeg han er modig. Han våger å gjøre noe få andre leger har gjort før ham. Han er blant de aller første. Han er en pioner.

Så nå lurer jeg på: Hvordan kan du bidra til å spre denne løsningen til mennesker som trenger den? Jeg vet at de færreste har en pasientgruppe de kan videresende dette nyhestbrevet til, men alle har noen som trenger hjelp. Hvis du forteller andre om erfaringene du har gjort med Bright Line Eating og Spis deg fri, kan det være svært verdifullt får de som trenger det.

Hvis du har lest boken eller deltatt på introkurset, og har lyst til å dele dine erfaringer med andre, vil jeg invitere deg til å gå til Facebook-siden Spis deg fri og skrive en anmeldelse: https://www.facebook.com/spisdegfri/reviews/

Rett under coverbildet på toppen av denne Facebook-siden, vil du se en rekke med knapper. Den siste «knappen» består av tre prikker. Hvis du trykker på denne, får du opp alternativet «Skriv en anmeldelse». Hvis du har lyst til å skrive noen ord her, hadde det vært supert!

For hva er egentlig det verste som kan skje? Er det mulig å si noe feil når man deler egne erfaringer? Det er kanskje litt ubehagelig, eller bittelitt flaut. Men ingen kommer til å dø. Det er i hvert fall sikkert.

Har du spørsmål eller kommentarer, eller verdifulle feil du har lyst til å fortelle om? Send en mail til support@spisdegfri.no Alle får svar i nyhetsbrevet.

Sjekk også Spis deg fris julekalender på våre Facebook-sider: www.facebook.com/spisdegfri/! Hver dag legger jeg ut en video, som jeg håper du kan ha nytte av.

Med dette ønsker jeg deg en fortsatt fin og fredelig og feilbarlig førjulstid…

Beste hilsen Irina
ps. Har du ikke lest Spis deg fri ennå? Nå kan du lese forordet og de første kapitlene i boken – helt gratis! Klikk her for å laste ned miniboken: https://www.spisdegfri.no/minibok

Del dette innlegget

Share on facebook
Share on email
Share on twitter
Scroll to Top