Slik kan du lykkes i året som kommer

Da jeg ble frilanser i 2009 kjente jeg veldig få andre journalister, som hadde valgt å starte for seg selv. Jeg kommer aldri til å glemme den ene, som takket ja til å møte meg over en kaffe og gi meg sine beste tips. Starthjelpen jeg fikk av henne var utrolig verdifull.

Sommeren 2009 bestemte jeg meg for å lansere en blogg om livet som frilanser. Ambisjonen var å gi noe videre til andre, ved å dele kunnskapen og erfaringen jeg hadde fått. Det har jeg fortsatt med siden.

I dag vil jeg gjerne dele mitt ferskeste blogginnlegg med dere: «Med blanke ark og fargestifter». Her skriver jeg om det viktigste møtet jeg har hvert år – nemlig Årsmøtet med meg selv!

Klikk her for å lese blogginnlegget.

«Hva har dette med Bright Line Eating å gjøre?» tenker du kanskje. Mer enn du tror. Min erfaring er nemlig at vi alle er i stand til å oppnå mye mer enn det vi klarer å forestille oss! Det har jeg erfart, både som frilanser og etter at jeg la om til Bright Line Eating.

Det er faktisk våre egne tanker som setter de største begrensningene for oss selv. Som mennesker har vi nemlig stor kapasitet til å skape forandring, i eget og andres liv. Men veldig ofte føles det tryggere å tenke smått, fremfor å sette seg noen skikkelig hårete mål.

Så min utfordring til deg i dag er som følger:
1. Klikk her og les blogginnlegget om mitt årsmøte med meg selv.
2. Finn frem penn og papir. Sett deg ned –  med en gang – og bruk 15 minutter på å definere hva som er dine mål.

Siden du leser dette fordi du er interessert i Bright Line Eating vil jeg at du skal definere dine mål i tilknytning til kropp, helse (både fysisk og mental) og selvfølelse.

Du bestemmer selv hvordan disse målene skal være. Det er lov å si at «jeg vil gå ned xx kg» eller «jeg har lyst til å passe inn i bunaden igjen», uansett om andre måtte mene at dette er overfladiske eller uviktige mål. Det viktigste er at dette skal være en liste med dine mål, så det er du som bestemmer.

Eller kanskje du har lyst til å rette fokus mot noe helt annet i året som kommer. Kanskje det handler om relasjoner til andre mennesker, for eksempel «jeg har lyst til å gå på date» eller «jeg har lyst til å være mer sammen med barna mine».

Eller kanskje det handler om relasjonen til deg selv, for eksempel «jeg har lyst til å se meg i speilet og være fornøyd med den jeg er».

Helt til slutt: Våg å være litt vågal. Tenk stort! Vær modig nok til å sette ned på papiret det du virkelig drømmer om, innerst inne. Kjør på. Go for it! Du trenger ikke å vise listen din til noen. Men ikke vær overrasket over hvis målene faktisk har gått i oppfyllelse om 12 måneder. For som jeg skriver i bloggen: Alt starter med at du våger å tenke det.

Som vanlig vil gjerne høre fra deg! Send meg en mail der du forteller om dine mål for det neste året.

Husk at gode nyheter er skapt for å deles. Så hvis du kjenner noen som kan ha glede av det som står her, så gi det gjerne videre.

Beste hilsen Irina
ps. Hvis du vil ha mer påfyll og flere tips fra meg, vil jeg anbefale deg å melde deg på mitt nyhetsbrev. Da får du mine oppdateringer rett i innboksen.

pps. Jeg tar straks ferie etter et spennende frilansår. De nærmeste ukene logger jeg helt av. Derfor blir det nå helt stille fra mine kanter de nærmeste ukene. God sommer!

«Er dette en livslang forpliktelse?»

Mye spennende har skjedd den siste uken. Sist søndag inviterte jeg alle som har hjulpet meg i arbeidet med Spis deg fri-boken til en liten pre-lansering på Villa Malla. Det ble en fantastisk dag, med gode historier, godt selskap og god mat.

Klikk her for å se en liten videosnutt fra den fine dagen, med fire av kvinnene som deler sin historie i boken.

For de som måtte lure: Boken Spis deg fri kommer i salg i august.

Etter nyhetsbrevet jeg sendte for et par uker siden, fikk jeg følgende spørsmål fra Maud. Hun skriver:

«Takk for mange gode råd i dine nyhetsbrev. Jeg skal lage meg en liten notisbok i kveld. Jeg kjenner meg godt igjen i mange ting du skriver om. Selv har jeg gått opp og ned 10 kg i noen år nå. Tar «en Roede» innimellom for å ikke skli helt ut.

Lurer på et par ting. Jeg ser at du anbefaler kun 3 måltider om dagen. Ikke sukker eller mel. Er dette en livslang forpliktelse eller til hjelp for å lykkes med vektnedgangen? Kan godt avstå lenge fra de matvarene, men føler at det blir for ekstremt å forholde meg til det resten av livet. Hva med frukt? Elsker frukt og synes det er enkel og godt mellommåltid. Gjerne sammen med feks kesam. Er nysgjerrig på å vite mer og gleder meg til boken kommer på norsk.

Du er en tøff dame på mange måter. Heier på deg og din suksess. 😄😊»

Mitt svar til Maud:
Du kan godt si at dette er en «livslang forpliktelse», men sånn ser ikke jeg på det. Jeg forplikter meg nemlig bare for EN DAG OM GANGEN. Det høres ut som en bagatell eller ordkløyveri, men det er det som gjør den store forskjellen i hodet mitt.

Hvis jeg sier til meg selv: Jeg skal aldri spise sukker eller mel igjen, kjenner jeg hvordan hjernen min holder på å klikke. Men når jeg sier til meg selv: Jeg skal ikke spise mel eller sukker i dag, går det helt fint. Og det er jo bare her og nå vi faktisk kan ta kontroll over, ikke sant?

Det underligste er at jeg ikke lenger har lyst på hverken mel, sukker eller mellommåltider etter å ha holdt på med Bright Line Eating i mer enn 600 dager. En dag om gangen. Jeg vet at mange opplever det samme.

Når det gjelder frukt, spiser jeg det både til frokost og lunsj. Kesam er også helt innafor, så lenge det ikke er tilsatt sukker.

Takker ellers for heiarop, jeg trenger det 😉

Er det noe du lurer på, som du trenger hjelp til? Send meg en mail – alle får svar i dette nyhetsbrevet.

Husk også at gode nyheter er skap for å deles, så del gjerne dette nyhetsbrevet med andre som trenger det. Du finner også mer informasjon på nettsiden www.spisdegfri.no

Beste hilsen Irina

Slik kan du unngå #PECS

Sist uke kom jeg tilbake fra The 2nd Annual Bright Line Eating Family Reunion. Konferansen arrangeres i San Diego én gang i året og går over fire dager. I fjor var vi litt over 200 deltakere, mens i år var antall deltakere økt til nesten 300. Folk kommer fra hele verden. Eulalia hadde tatt turen fra Myanmar, Josie fløy inn fra Melbourne i Australia, mens Elizabeth hadde reist lengst av alle, helt fra Sør-Afrika.

Klikk her for å se Irina overrekke boken Spis deg fri til Susan

«Hva skjer på disse konferansene?» har noen spurt meg om. Alle som har sett Susan, enten i hennes videoforedrag eller på bloggen, vet at hun er hekta på vitenskap. Det er ikke uten grunn at hun har vært professor i pyskologi i over 10 år. Dama er en nerd når det gjelder kognitiv hjerneforskning. Jeg har sjelden møtt en akademiker med en like stor passion.

Ikke nok med det: Etter 20 som journalist har jeg møtt mange som er gode på formidling, men Susan er i særklasse. Hun er rett og slett suveren til å kombinere fakta med fornuft og følelser.

Hennes mål i løpet av disse fire dagene er å tilby den fagkunnskapen, som kan støtte den enkelte til å være Happy, Thin & Free. Det er nemlig det som ­er hennes løfte til alle som følger Bright Lines prinsipper.

Men – det kommer ikke av selv. Å være lykkelig, slank og fri krever daglig innsats. I det arbeidet kan det være smart å støtte seg på forskning, som på mange områder har svaret på hva som kreves for å lykkes.

Klikk her for å se Susan videoblogg fra San Diego

Til årets konferanse hadde Susan hentet inn to gjesteforelesere: Ari Whitten underviste om hva som skjer med kroppen på mikronivå. Hvorfor mitokondrier er viktig, hvilken rolle de spiller for kroppens celler og hvordan riktig kost og hvile påvirker energinivået vårt. Vi fikk også vite at regelmessig bruk av badstu er noe av det mest effektive vi kan gjøre for å kvitte oss med kroppens giftstoffer og føle oss bedre.

«Hvis leger i USA kunne ha skrevet ut badstu på resept, ville det uten tvil ha vært det mest omsatte legemidlet.»
Ari Whitten

Hvis du ikke er så glad i badstu, skal visst en daglig dose kulde også gjøre underverker. Noen minutters dusjing i kaldt vann kan være en start. Tanken er å gi cellene et lite sjokk, så de kan holde seg i aktivitet.

– Å utsette kroppen for denne type stress har vist seg å være veldig sunt, så lenge det skjer i moderate mengder. Det er som med trening. Opp til en viss mengde er det sunt for kroppen. Men blir det for mye, sliter man seg ut, sa Whitten.

Kanskje du får assosiasjoner til vitenskapelige forelesninger i knusktørre auditorium når du hører hva Susan fyller konferansene sine med. Sånn er det ikke. Tvert i mot. Det faglige og sosiale går nemlig hånd i hånd, fra morgen til kveld. Vi spiser i fellesskap. Vi danser og ler. Deler historier og tar selfies. Det er rett og slett veldig gøy og samtidig emosjonelt utmattende å være på slike konferanser.

Klikk her for å se Susan videoblogg fra San Diego

Mens Whitten ga oss en innføring i den evidensbaserte forskningen, dykket Everett Considine inn i vårt indre. Han ga oss en innføring i terapiformen IFS – Internal Family Systems – og metoden Parts Work. Teorien går ut på at vi har ulike «deler» som passer på og kontroller oss. Ved hjelp av enkle spørsmål er det mulig for oss å komme i kontakt med disse delene, og snakke med dem for å bli kjent med det som ubevisst styrer vår oppførsel.

For å ta et eksempel: Den delen av oss som kalles Firefighter har som oppgave å slukke branner når ubehagelige følelser oppstår. Alle former for misbruk er en form for brannslukking. Ved å synke ned i mat, rus eller shopping slipper vi å kjenne på det ubehaget vi egentlig bærer på. Dermed har Firefighteren gjort jobben sin, nemlig å passe på at vi har det bra.

Ut i fra dette perspektivet blir det lettere å se at vår selvdestruktive adferd faktisk har verdi. Vi er ikke dårlige mennesker selv om vi gjør selvdestruktive ting. Vi er bare dypt menneskelige.

Our Highest Self eller Vårt Egentlige Jeg vet at handlingene ikke er i tråd med vårt langsiktige mål, som er å gå ned i vekt, holde seg edru eller spare penger. Problemet er bare at den urgamle delen av hjernen som aktiviserer de ulike delene, ikke alltid er i stand til å ta rasjonelle valg. Den handler på instinkt. Flight or flight.

Så hva skal vi med all denne kunnskapen? Den røde tråden mellom Ari Whitten, Everett Considine og Susans foredrag var å få nok støtte fra andre mennesker, eller Social Support, som Susan kaller det. Selv om kunnskap er viktig, er vi hjelpeløse hvis vi ikke kombinerer kunnskap med hjelp og støtte fra andre som vet hva vi sliter med. Da lurer jeg på: Er du flink nok til å be om hjelp?

Uten støtte holder gjennomsnittspersonen så lenge viljestyrkelagrene får påfyll. Så snart lageret er brukt opp, faller vi tilbake til gamle vaner. Vi overlater jobben med å passe på oss til våre indre deler, som ofte sitter fast i tanker og handlingsmønstre utviklet i barndommen.

Å få kunnskap om hvordan mine ulike deler, som Manageren og Firefighteren, hopper inn på banen og overtar showet når ting blir ubehagelig, kan være sårt å kjenne på. Selv fikk jeg kontakt med mye gammelt slag mens jeg var i San Diego. Opplevelsen av å være mindreverdig, ikke god nok. Tanken på at jeg må prestere mer for å bli likt. Minner om avvisning, som har satt seg i kroppen.

Disse følelsene har jeg hatt med meg gjennom store deler av livet. Tidligere kunne jeg kurere dem med shopping, mat eller ved å ta vare på andre. Jeg vet at jeg ikke er alene. Og hvis du kjenner deg igjen i dette, og har behov for å dele det med noen, så send meg gjerne en mail. Jeg vil gjerne høre fra deg,

Som sagt: Det finnes en løsning for å sette en stopper for selvdestruktiv adferd, og mye av løsningen handler om sosialt fellesskap. Bright Line Eating tilbyr et slikt fellesskap. Men det er ikke det eneste. 12-trinnsfelleskap og andre selvhjelpsgrupper kan tilby mye av det samme. Du finner en oversikt på nettsiden Selvhjelp Norge.

Addiction is a disease of isolation, sies det. Ved å bryte isolasjonen og søke fellesskapet, er det mulig å komme seg ut av sydkommen og bli fra avhengigheten. En dag om gangen.

Gjennom Bright Line Eating har jeg møtt mennesker – fra hele verden – som har kjent på den skammen og smerten og sorgen som jeg har båret på. De har hatt den samme stemmen i hodet, som har fortalt meg hvor mislykket, lat og håpløs jeg er. Som har hamret inn i hodet mitt «at det det eneste jeg trenger å gjøre er å spise litt mindre og bevege meg litt mer». Å møte hundrevis av kvinner i alle aldre, som har klart å spise seg fri gjennom Bright Line Eating, føles som en gave.

Klikk her for å se Susan videoblogg fra San Diego

Som bringer meg til poenget i denne bloggposten. Noe av det siste Susan sa før vi dro fra San Diego, var at vi måtte passe oss for PECS. Du lurer kanskje å hva det er? Forkortelsen står for Post Event Collapse Syndrom. Jeg tror det er Susan som har funnet på forkortelsen, basert på vitenskapelig forskning, selvsagt.

For det er nemlig ikke uvanlig at vi kollapser i det vi kommer innenfor inngangsdøren, etter at vi har vært på lange reiser, konferanser eller deltatt på noe som oppleves som viktig, verdifull og meningsfylt. Det kan være flere grunner. Kanskje har vi tømt alt vi har av viljestyrke for å holde ut i det sosiale fellesskapet.

For introverte mennesker er dette ganske vanlig. Andre opplever kanskje sorg og smerte ved å måtte si farvel til gode venner. Etter å ha vært i en boble av fellesskap og samhold, er det plutselig over. Eller kanskje opplever man, som jeg gjorde, at flyet blir seks timer forsinket, uten å ha pakket med meg nok mat til hjemreisen. Det gikk bra, det og. Jeg bare minnet meg på et Susans mange mantra:

Hunger is not an Emergency.

Når alt dette inntreffer, og gjerne samtidig, er det lett å gå på en smell. I Bright Line Eating vil det si å spise sukker eller mel, spise utenom måltidene eller spise mer enn man hadde planlagt.

Så hva er løsningen? Susan ga oss selvsagt svaret. Og du kan kanskje gjette hva det er, hvis du har fulgt med en stund. Fasiten er planlegging! Det var også en av de siste oppgavene Susan ga oss før konferansen ble avsluttet: «Skriv ned hva dere skal gjøre når dere kommer hjem».

Jeg noterte meg tre ting, for å forebygge PECS:

1) Ta det rolig. Ikke legg inn noen avtaler de første to dagene etter hjemkomst.

2) Senk skuldrene. Jeg kan ha det bra selv om kofferten ikke blir tømt med en gang.

3) Klesvask er ikke en krise. Jeg overlever selv om skittentøyskurven er full noen dager.

Med denne planen for «re-entry» kjente jeg meg trygg i det jeg satte kursen hjemover. Og det har gått fint. Jeg tok det rolig i helgen, så jeg hadde nok overskudd til å ta tak i det viktigste. Tilberede tre sunne og gode Bright Line Eating måltid. Hver dag. Uten unntak.

Mine Bright Lines står øverst på min prioriteringsliste hver eneste dag. Før barna mine, kjæresten min, jobben min. Ved å ta vare på meg selv på denne måten hver dag, får jeg overskudd til å være den beste utgaven av meg selv. Jeg blir med tålmodig i møte med barna mine. Jeg klarer å være tilstede i møte med kjæresten min. Og jeg får overskudd og kreativitet til å utvikle meg i jobben. Dag etter dag.

Men jeg tar ikke dette programmet for gitt. Å lykkes med Bright Line Eating handler primært om handling, ikke kunnskap. Derfor lurer jeg på: Hva kan du gjøre for å forhindre PECS neste gang du kommer hjem fra et stort event? Jeg vil gjerne høre fra deg. Send meg en mail med dine strategier for re-entry, så skal jeg gi deg en tilbakemelding i nyhetsbrevet.

Gleder meg til å høre fra deg!
Beste hilsen Irina

ps. Fikk du med deg hva som skjedde da jeg overrakte Spis deg fri-boken på scenen til Susan i forrige uke, forresten? Klikk her for å se video!